smile

Idag er det den 4. januar, og nu, idag, er jeg på vei mot 20 år. Igår ble jeg 19, og mange føler sig sikkert fremdeles unge når de er 19, men jeg? Jeg føler mig så forbanna gammel. Jeg savner å være 17. Et år til 18, hurra, "jeg er snart voksen". Så når jeg endelig ble 18, da var det egentlig ikke så kjempe fett allikevel. Et høyere tall å oppgi når folk spurte om alderen, men ellers det samme som 17.

Nu sitter jeg her som 19 årig, og angrer på at jeg ikke fikk mere ut av mitt 18. år. Ikke fordi jeg har hatt et dårlig år eller noe, men plutselig er jeg på vei mot de 20, og om 10 år (11)? Da er ungdommen min long gone, jeg har et (bra) jobb, og sjefen min irriterer mig, fordi jeg VET jeg er bedre enn han.

Jeg sitter som 19 årig, med vondt i ryggen (.. alderen?), et liv, et greit nok liv, men ikke noe sånt forbanna spesielt. Forstå mig rett, jeg liker livet mitt, jeg føler selv at jeg er mig selv - et unikt menneske, men jeg sitter jo liksom ikke i toppen av en kjempe byggning i San Fransisco og lever LIVET.

Som 19 årig tenker jeg på fortiden og lurer på hvor i helvete den ble av så plutselig, og jeg drømmer om fremtiden, selvom jeg bare er 19. Bare 19.

Kanskje jeg bare har en feil innstilling.. ?

Eternal piece of summer.